Ingen skam å snu (Eller avbryte turen)

En litt annerledes historie om hvordan det er å være på tur.  Når alt er tungt, kroppen og hode vil ikke jobbe det som kreves for å komme frem. Turen ble ikke som du har drømt om i månedsvis hvor du flyr opp bakker og merker ikke at du jobber

Du kommer frem til startpunktet, skiene spennes på og pulken henger trygt og godt bak deg. Gleden av å komme i gang får deg til å fly bortover. Kjenner at det er tungt, men det glemmes i rusen av endelig å være på tur.

Og første dag er kort, teltet kommer opp og kaffekoppen smaker som vanlig utmerket der du nyter stillheten for deg selv.

Neste dag pakker du sammen og setter kurs. Så begynner du å merke det, sletta som ser flat ut er tung å komme over, den slakke skråningen oppover for å komme over første høyde føles mye brattere en hva du husker fra forrige tur. Ti meter frem, pause, ti meter frem, pause, ti meter frem, pause. Slik går dagen, litt frem så pause for å få pusten igjen, så litt mer frem.

Men når teltet er oppe og blåtimen skinner over kaffekoppen er dette glemt og du nyter turen – finnes ingen bedre plass å være selv om temperaturen passer -20 på vei nedover.

Får ta en hviledag, så kommer vel kreftene tilbake. Men morgenen etter hviledagen, så har en ikke lyst å stå opp, blir kvalm av å tenke på slitet som ligger foran en. Ut av soveposen og ut for å lufte hunden. Sikten er dårlig, vinden kommer fra dit du skal, en hviledag til blir det. Og så kommer snøen, ikke mye, men nok til å gjøre det tynger.

Hva gjør du da? Er det verdt å slite seg videre, eller skal en innrømme at kropp og hode ikke fungerte som forventet og at forholdene er tyngre enn du forventet?

En ny dag, soloppgang og vakkert vær. Ser så lovende ut og selv om starten er tung, så letter terrenget og dagen blir fin.

Så kommer neste dag, sikten er kanskje en kilometer, men fortsatt stille og fredelig. Og i dag skal jeg bare gå en mil i flatt terreng og selv om sikten er dårlig er det vindstille og ganske så fredelig.

Og dagen blir tung, ti meter frem, pause, ti meter frem, pause, ti meter frem, pause selv om terrenget er flatt. Her skulle en jo bare tusle av gårde uten å slite så mye. Men frem kommer en, teltet kommer opp og soveposen er god å krype ned i.

For min del, ble det til at jeg avbrøt. Å være på en konstant slitetur er ikke noe poeng dersom du ikke er mentalt klar for det eller du må. Avbryt heller turen og dra hjem, blir alltids tid til en annen tur som helt sikkert går mye bedre. Og så slipper du å risikere at andre må dra ut for å hjelpe deg hjem fordi du gikk tom ikke kom deg hverken frem eller tilbake

Så, det er ingen skam å snu eller avbryte!